BERGEN!!

Da var jeg endelig på vei hjem, helt hjem!!
Gleder meg som en liten unge.

Om du har lyst, så ta turen opp på Flesland kl. 20.00

Sees da, folkens!


Nepali/Norske-klemmer :)

Mat, mat og mere mat!!!

Denne uken har vært preget av norsk, deilig mat. Menyen så slik ut:

Mandag: Kjøttkaker + is til dessert
Tirsdag: Pinnekjøtt
Onsdag: Laks
Torsdag: Ribbe + riskrem til dessert
Fredag: Grøt + frukt til dessert


Mmmmm. Herlig ;) Norsk (jule)mat!!!

Bildeoppdateringer!

I Nepal var det noen ganger vanskelig å få lastet opp bilder på bloggen, så jeg har nå sittet og oppdatert det meste:

Uke 2 i Nepal – november 06

Landsbyopphold i Naayapathi – november 06

Nagarkot – desember 06

Thailand – januar 07

Februar: vi skal snart hjem – februar 07

I tillegg har jeg fått lagt innpå bilder fra
Trekkingen - del 1, 2 og 3
Hva har skjedd etter trekkingen?
13. mars til 17. mars

Sjekk det ut!

Den første uken på plass i Norge igjen!

Våknet på mandag og litt forvirret over at jeg plutselig lå på rom alene (har sovet med 2-3 stk i 5 måneder), og at jeg lå i en god deilig, varm seng!
Det er rart å plutselig skulle gå på skolen, i stedet for å jobbe på dagsentrene. Det er merkelig å ikke ha masse trafikk og folk rundt seg overalt. Det meste er egentlig merkelig nå for tiden.

Mandag møtte jeg resten av GUS-gjengen, og det var skikkelig herlig å se dem igjen.
På skolen har vi hatt velkomstfest med humordiplomer for diverse sprell vi har funnet på under uteoppholdet, vi har hatt teamsamling og individualsamtale, vi har hatt timer om omvendt kultursjokk og vi har laget collager om litt av uteoppholdet vårt.
Vi har pakket ut kofferten fra reisen, men også bager og sekker som stod på GUS fra før.
Vi har begynt å bruke mobilene våre igjen, og det piper og kimer i alle retninger 24/7

Vi har hatt Aserbajdsjansk kveld og de har fått vist oss litt av hva de har opplevd disse 5 månedene.
Hildegunn, gamle læreren vår, var på besøk og viste stolt fram lille Halvor på 3 måneder. Så søt! Dere som kjenner meg, skjønner vel at det ble litt dulling med ham.

En vakker dag i Nepal var Hege den smarte ute og slengte litt me leppa. ”Jeg skal gå på tur hver morgen på GUS fram til påskeferien! Det var da ikke så lurt sagt. Men jeg har levd opp til det, og faktisk gått på tur, hver morgen kl. 07.15. Sporty hva?!?

Lørdag dro hele Bergensgjengen på Jessheim og på norske butikker! Ohje! 5 måneder siden sist. Vi tok turen inn til Oslo, først til Christoffer og Sunniva, og senere på kvelden til Anne Line, hvor vi var på bursdagsparty. Så koselig å treffe alle igjen. Og der ble vi til ut på søndags morgen…
Senere på dagen la vi i vei en gjeng, pakket sekkene med ved, pølser, appelsiner og kvikk lunch. Kledde på oss vintertøyet og hadde en kjempefin dag sammen på påsketur.
Vi spilte litt volleyball med Gerson, den nye læreren, og avsluttet dagen på Hus 2 med deilig Lasagne.

Søndag 18. mars!

Da var dagen kommet, og vi skulle reise hjemigjen. Helt sykt hvor fort tiden har gått. 5 måneder har vi vært i Nepal, men det føles ikke slik.

Elisabeth og Alice kom bort for å si ha det kl 06.00 om morningen. Det kaller jeg sporty ;)
Sammen med Tulsa og Samjhana, styreren på gjesthuset, portvakten, konen og babyen, ble det et trist farvel da minibussen kjørte ut gjennom porten på gjestehuset, for siste gang.

Vi kom oss igjennom med 16 kg overvekt på flyplassen, og flyet tok av bare en halvtime etter det egentlig skulle. Vi kom til Doha etter 5 timer, og måtte løpe til neste fly. Der satt vi 8 timer til London, og så var det siste flyet fra London til Oslo.
Reisen gikk smertefritt, men med en del turbulens.

Vi landet på Gardermoen 23.30 og etter mye venting på bagasjen, kom vi oss endelig ut, og ble tatt i mot av Johannes! Mamma og pappa dukket plutselig opp, og det var kjekt å se dem igjen!
Vi kjørte direkte til GUS, der vi fikk norsk kveldsmat! Og traff igjen deler av GUS-folkene!
Fikk eget rom, og la meg ned i en god og deilig seng. Sov godt den natten!

Lørdag 17. mars!

* Var deilig vær i dag, så satt ute og nøt det siste frokostmåltidet i Nepal…
* Vi pakket Cargo i dag, og det tok sin tid. Det ble visst alt for mange kilo…

* Vi var på party til babyen vår på gjestehuset som fylte 6 måneder. Siste Daalbhaat-måltidet vårt, og det ble nok litt for masse mat i magen da ja.

Typisk Daalbhaat. Mmm....!!

* Det ble avskjed med Tulsa (sjef på jobben) og Didi (hushjelpen vår), og det ble nok tårevått.

* Vi hadde jobbevaluering med Alice

* Om kvelden var vi hos Elisabeth og Kjartan på pizza og sangkveld. Det var avskjed med alle de norske.

Så pakket vi siste resten, og gjorde oss klar for hjemreise ;(

Fredag 16. mars!

- I dag har vi kjøpt gaver og laget bildeplakater til dagsentrene.
- Jeg har begynt å se over litt ting, hva som skal sendes med Cargo, og hva som skal pakkes til GUS.
- Var på siste KAMSAM i dag

- Kl. 17.00 reiste vi til Baisepati, og hadde avslutning med HDCS og alle de ansatte på dagsentrene. Vi spise selvfølgelig Daalbhaat, og vi ble intervjuet om hva som hadde vært bra med jobben og Nepal. Vi gav gavene til dagsentrene, og tilbake ble vi overrakt noen nepali-drikkekanner. Jeje, Så nå må dere komme å prøve å drikke på ekte Nepalivis hos meg ;)

Lunch med ansatte på Dhobighat


Mani, Goma og Mana, mine jobbkollegaer på Jorpati-dagsenter

- Vi tok bilder med hele teamet og alle ansatte, og dette blir nok et rikt minne!

Var kjempetrist å si ha det til alle sammen, og det ble nok noen tårer i dag også ja.

Teamet sammen med Tulsa(sjef) og Alice (mentor)

Torsdag 15. mars!

1. dagen uten jobb. Men alle var tidlig oppe likevel. Meg og Karri gikk til Thamel og fikk handlet litt småplukk og gaver. Siste gang i Kathmandu...
Denne gutten bor på gaten. Vi ble kjent med ham en av de første dagene i Kathmandu, Thamel. Han har vært min trofaste gatevenn gjennom hele Nepaloppholdet.


Tok meg en dusj, og deretter var det en ”venninne” i perleboden like ved oss, som laget Nepaliflette på meg. Må dessverre si at det ble litt merkelig med noe svart flettet inn i mitt blonde hår og noen jalla-jalla ting hengene i tuppen…

Om kvelden hadde vi avskjedsparty for alle våre nepalivenner og de vi har blitt kjent med i løpet av disse 5 månedene. Det pøsregnet, så vi ble sittende i garasjen med tepper på oss!
Spiste Daalbhaat, kaker, frukt og koste oss med preiking, tromming og Nepalidans. Vi koste oss veldig, og det ble trist å si farvel.

Onsdag 14. mars!

Etter en motorsykkeltur i regnværet, var det bare å hive seg i dusjen, før jeg tok en taxi på jobb. I dag er det siste gang på Baisepati. Det var bare 9 barn der av 30 pga regnværet. Det sier jo litt…
Vi hadde fellesgruppe også her, og det gikk i tegning, pusling og bygging. På slutten spilte vi UNO med de ansatte og alle ungene, og det ble litt kosespising også her ;)
Da var det også siste gang vi har vært på jobb i Nepal på dagsentrene. Ganske merkelig å tenke på, siden vi har jobbet her i nesten 5 måneder nå.
Kommer nok til å savne jobben masse, både unger og ansatte og alt sammen egentlig. Jeg må nok definitivt tilbake en gang…



Tulsamiss og Keshumiss sammen med 6 av barna på Baisepati



Om kvelden var vi på siste teamsamling hos Elisabeth. Spiste deilig Nervarimat, og senere ble det sjokoladekake med sjokoladebiter!
Elisabeth hadde en fin andakt, og vi fikk et kjempeskjønt Nepalikort av dem. De hadde kjøpt en Nepalibarnebok til oss hver. Så søte! Så nå skal vi hjem å pugge Nepalibokstaver, slik at vi tilslutt en vakker dag kan lese denne boken om Musehuset.
Av oss fikk de blomster, cd og t-shorter vi hadde laget: Verdens beste mentor! Anbefalt av GUS-team 06/07. Det ble mye latter! Men også trist at det var siste teamsamling…

Tirsdag 13. Mars!

Vi var på jobb på Jorpati for siste gang. Hadde en kjempefin dag, men det var dessverre bare 4 barn der, pga det regnet ute. Hadde fellesgruppe hele dagen, og vi puslet litt, bygget med klosser, spilte litt volleyball da været lettet, og vi spiste litt snop og kjeks og koste oss på slutten. Det var veldig trist at ikke alle barna var der, siden det var vår siste gang. Var trist å dra derfra, og tenke på at jeg kanskje aldri ser igjen disse barna. Men samtidig godt å vite at de har det bra på dagsenteret, og at de som jobber der gjør en kjempegod jobb!




Yanji og Nissan er god på Nepalidans

Etter jobben dro meg og Sonja til Naayapati, til Nepalifamilien vår for siste gang.
Spiste Daalbhaat og preiket og preiket og preiket og preiket. Det ble en sen kveld, men absolutt verdt det ;)
Vi sov over der, og dagen etterpå sto vi tidlig opp for å få vært litt med dem, før vi dro. Spiste frokost og preiket enda litt til, så var det på tide å si ha det. Vi kjørte motorsykkel hjem igjen, og det pøste ned. Kanskje like greit siden det ble noen tårer også…

Har hatt det utrolig bra hver eneste gang vi har vært i landsbyen, og har trivdes kjempegodt. Vi er visst hjertelig velkommen tilbake når som helst. Enten på besøk, eller for å bo der. Det vil nok alltid ha en spesiell plass i hjertet

Meg sammen med Sonja og Rahel, min Nepalisøster

Hva har skjedd etter trekkingen?

- Vi har fortsatt å male Nemofisker på Baisepati, og satt igjen håndavtrykket vårt ;)
Endelig ferdig nå, og det ble kjempefint om vi skal skryte litt av oss selv...
- Vi har vært på KAMSAM for siste gang, og spist litt ekstra vafler
- Det har vært noen fine soldager, så vi har fått bittelittegranne farge i flaisen
- Vi har shoppet krydder og diverse så vi kan lage Daalbhaat når vi kommer til Norge!
- Vært på massasje etter trekkingen. Deilig
- Vært på siste Gudstjeneste på KICC
- Hatt min siste individualsamtale med May Britt
- Handlet litt smågaver til venner og familie
- Har hentet kjolen min, og er ganske fornøyd med den!

Trekking på Himalayafjellene! Del 1

Da var endelig trekkingturen vi har ventet lenge på kommet.
3. mars hev oss i en taxi rundt 06.30 (tidlig!), og videre på bussen nedi Kathmandu.
I dag er det Holyfestival, og vi er veldig glade for at vi sitter på bussen hele dagen. Hele veien ble vi møtt med vannballonger, med både stein og farger i, så på en slik dag er det nok best å holde seg inne.

Vi kom endelig trygt fram til Pokhara, etter et par 7-8 timer. Fant oss til rette på hotellet, og deretter tok vi en båttur på den vakre elven. Midt utpå fjorden var det en restaurant vi padlet rundt. Det var masse fine fjell rundt oss, og små, søte båter, og plutselig fikk vi et bilde av ”Brudeferden i Hardanger” i hodene våre. Og då mintes vi vårt kjære, gamle, gode Norge.

Etterpå skulle vi rundt å kikke litt før vi skulle ta oss en matbit, og da møtte vi på noen gatebarn, som skulle dynge oss med vannballonger og pulver i alle mulige slags farger. Det endte med at de ikke fikk kastet noe som helst på oss, og at vi tilslutt spilte en liten ”fotballkamp” med dem. Kjempeartig, og de satte utrolig stor pris på at vi tok oss tid til dem.

Nepalesere på Holyfestivalen

Trekking på Himalayafjellene! Del 2

Dag 1:

Søndag var det klart for paragliding. Dvs de andre jentene på teamet skulle paraglide. Det som er saken, var at Karianne ble syk og kunne ikke være med på verken trekking eller paragliding, og hva skjedde da? Jo, etter mye fram og tilbake og press fra de 4 andre teammedlemmene, var det jeg som måtte inntre i Kariannes rolle. Og no tenker du sikkert: WHAT!!!! Du paraligde? Sikkert! Men det er faktisk helt sant. Jeg paraglidet!!! Og gjett om jeg er stolt ;)
Var pissnervøs da vi satt i minibussen og kjørte lengre og lengre oppover på et høyt fjell. Pokhara ble mindre og mindre og vi kom høyere og høyere.
Så kom vi opp hvor vi skulle paraglide fra. Og hjelpes meg. Vi skulle løpe ut i luften! Retten og sletten ta sats og slenge oss utenfor fjellkanten.




Gjett om jeg var nervøs der jeg stod, på toppen av fjellet, og så utover fjellskranten som jeg snart skulle løpe utenfor.
Jeg ble festet på en slags ryggsekk, og deretter ble ”fallskjermen” lagt utover på pakken. En haug med tråder, og jeg tenkte de verste tanker. Hva viss det blir floke på tauene? Hva hvis ikke fallskjermen holder oss? Ned kommer jeg jo alltids, men blir det mens jeg fortsatt er i livet eller? Jadda, litt seriøse tanker her, men det var faktisk akkurat det eg tenkte.

Hild Eirin var første man ut, deretter Sonja og Margareth. Meg og Marit stod igjen, og nå var det ingen vei tilbake…

Jeg fikk instruksjoner om hvordan ”lettingene” skulle gjøres, og jeg fikk beskjed om å løpe når hun sa: Now! Jeg hadde tenkt å ha videokameraet med meg, så det hang og slang rundt halsen. Mens jeg sto og dikiderte og prøvde på best mulig måte å gjøre dette sikkert, ropte hun: Now! Og jeg satte i gang å løpe og tvihold på kameraet. Men plutselig skrek hun: Stop! Og det viste seg at ”fallskjermen” ikke hadde ”åpnet” seg. Dette gjorde ikke akkurat nervøsiteten min bedre. Nei, tvert imot! Dette skjedde 3 ganger før vi endelig kom oss av gårde, og vi løp utenfor fjellet. Nå var det i hvert fall ingen vei tilbake!

Men det gikk overraskende bra. Hang og dinglet ute i løse luften, etter bare noen tråder og noe som liknet en ballong. Og plutselig satt jeg der, med en fransk dame bak meg, og måtte stole fullt og helt på henne.
For å komme oss oppover måtte vi snurre rundt og rundt pga vinden og etter hvert var vi faktisk over fjellet vi hadde løpt utenfor. Utrolig kult. Og utrolig høyt ned!!!
Det var ganske bra vær, og det var ikke mye ”turbulens”!
Etter 10 min klarte jeg endelig å stotre fram videokameraet, og få filmet litt direkte fra luften. Kult ;) Men var utrolig redd for å mistet det da. Ikke akkurat skikkelig bra festet rundt halsen liksom.

Vi hang og dinglet i 30 minutter, og det var en utrolig bra utsikt over Pokhara og Himalayafjellene. Fikk litt følelsen over hvordan det er å være en fugl! Vi fløy liksom bare av gårde, med vinden. På vei ned svirret vi over en innsjø, før vi tilslutt landet. Vi måtte løpe et stykke for å bremse farten, og jeg var ganske glad da jeg hadde fast grunn under beina igjen.

Var utrolig nervøs før paraglidingen, men etterpå var jeg helt i hundre. Ganske skjelven etter å ha klamret meg hardt fast, men fy så stolt! Alle de andre var kvalme, men jeg merket ingenting heldigvis. Og så tok vi minibussen tilbake til hotellet…

Meg sammen med den franske instruktøren min, og tingen vi satt å dinglet oppi

Trekking på Himalayafjellene! Del 3

Da vi hadde kommet oss til hektene igjen, kjørte vi 1 ½ halv time i minibuss til startpunktet for trekking. Og da var det bare å begynne å gå...

Vi gikk 30 min før vi stoppet for litt lunch. Så bar det oppover i ca 3 timer, før vi endelig kom til Lodgen vi skulle sove i.


Dag 2:
I dag startet vi hardt, med 3000 trappetrinn! Da var det godt med energipåfyll på toppen ;) Marit var ganske dårlig, så måtte gå i rolig tempo.
Gikk fra trappetrinn til å gå inni ”jungelen” og så til å gå i snø. Ganske merkelig klima!
Etter 4 timer var vi framme til neste Lodge, og der ble det dusj, middag og Nepalidans!

Dag 3:
Sto opp 0500 og begynte å gå. Skulle til PoonHill på 3210m, og måtte omtrent løpe opp for å rekke det vi skulle, nemlig se soloppgangen! Var utrolig fint. Utsikten var helt klar og vi så fjellene på ganske nært hold. Kjempefint når solen steg opp bak ett av fjellene, og lyste opp alle fjelltoppene rundt.




Meg og Margarita med fine fjell i bakgrunnen

Vi gikk i snø i 3 1/2 time oppover ;) hadde 2 timer lunchstopp, så Marit fikk hvilt seg litt.
Så gikk vi ned igjen 2 ½ time, og måtte ta inn på en Lodge 2 timer før vi egentlig skulle. Der ble det middag og vi satt rundt bålet og koste oss.

Jenta som trenger mye trim

Dag 4:
Siden vi ikke kom fram til Tadapani igår, måtte vi gå 2 timer ekstra i dag. Der hadde vi tepause og utsikten var enda bedre. Var nært Himalayafjellene, og de var utrolig svære! Nydelig!
Gikk 30 min og hadde lunch der. Marit var bedre, så vi kunne heldigvis ha litt tempo. Men vi måtte likevel avbryte 6 dagers turen vi skulle på, og heller ta en 4 dagerstur på 5 dager. Litt skuff, men det var jo ikke så mye annet å gjøre…
Etter 30 min til, kom til Lodgen vår der vi satt oss ute i solen å drakk kakao og spiste norsk melkesjokolade. Herlig!


Nydelig vær!

Dag 5:
Idag gikk vi i 4 ½ time, kun småpauser. Kom til samme lunchplass som første dagen, og vi måtte vente på minibussen som skulle ta oss til Kathmandu i nesten 2 timer. Ganske slitsom, ettersom vi var trøtte og slitne etter all gåingen, og ville hjem fortest mulig.
Så la vi i vei mot Kathmandu, og etter mange timer i mørket, med forbikjøringer og diverse irriterende Nepalisanger, var vi trygt framme på gjestehuset igjen rundt 23.30. Da var det bare til å hive seg i dusjen, og deretter rett i seng!


Fantastiske fjell, ikke sant?

Fredagsbrevet: Snøvær og Strømsparing!

Alice Holmen t.v sammen med norske studenter i praksis i Nepal og nepalesiske venner.

”Og fuglene synger og jeg må le!” Nå tror jeg våren er kommet, men for to uker siden snødde det i Kathmandu for første gang på 62 år. Slå den!" skriver Normisjons utsending Alice Holmen, ukens utvalgte skribent i Fredagsbrevet.

Demonstrasjoner igjen

Her fra disse kanter er det stadig noe å berette. Aldri en kjedlig vanlig uke og stadig nye hensyn man må ta i hverdagslivet. Den siste måneden har igjen vært fylt av streiker og demonstrasjoner. Undertrykte folkegrupper som ønsker å markere sine meninger leder an voldelige demonstrasjoner, stengte veier som fører til stor mangel på blant annet bensin og gas. Det sies at i løpet av de tre ukene med demonstrasjoner på Tarai (sør- Nepal) i januar i år ble det drept flere enn i april- revolusjonen i fjor. Nå for tiden er gatebildene er ofte preget av utallige biler som står etter veien i kø for å få fylle bensin. I slutten av januar kom det en lang rekke tankbiler med bensin som ble eskortert til hovedstaden. Mange hadde da stått i utenkelig lang kø langs veiene her i to eller flere dager for å få bensin. Både motorsykler og biler. Og de får da fylle kun to-tre liter hver! Gass er også et stort tema ettersom mange er uten gass til å koke mat på.

Når veiene stenges ved demonstrasjoner ser det slik ut langs ringveien, alle bilene står bom stille.

Strømsparing er også et hett tema for tiden. På grunn av dårlig med vannmagasiner til å spare vann som kan gi strøm, er det nå strømsparing 36 timer i uken per husstand. Da det ikke regner særlig på denne tiden av året er det ikke mulighet for å produsere nok strøm til hele befolkningen til alle døgnets tider. De siste ukene har timeplanen for strømsparing økt og økt. I april når vi makspunktet for strømsparing som blir 12 timer per døgn per husstand. Jadda, vi gleder oss veldig til det! Hodelykt og stearinlys er en viktig ting i mitt liv skal du vite!

Aktivitetsdag

Lek med ”fallskjerm” var veldig populært. Alle barna deltok uansett funksjonshemming!

Jeg utfordret Gå Ut Senterets studenter til å arrangere aktivitetsdag for barna ved dagsentrene våre i Kathmandu. Norwegian House tok hjertelig imot oss og lot oss bruke det flotte uteområdet de har utenfor gjestehuset. Barna koste seg med all leken som studentene hadde planlagt, og det var en fryd for ergoterapeuten å se gleden barna viste i deltakelsen. Gå Ut Senter- teamet gjorde en glimrende jobb med dette arrangementet!

Herlig bilde? Margaret fra GUS-teamet og to av barna ved ABBS.

På flyttefot

De siste ukene har vært preget av flytting. Som jeg tidligere har fortalt har vi fått ett nytt bygg for det største dagsenteret vårt, samt kontoret til HDCS. Vi er nå alle under samme tak i et flott nytt bygg. Dagsenteret er historisk på mange måter. Det har blitt meg fortalt at det er det første bygget i Nepal som er tilrettelagt for funksjonshemmede barn. Nok en grunn for ergoterapeuten til å glede seg! Bygget var allerede tegnet og ferdig planlagt da jeg ankom Nepal i fjor på denne tida.

Bønneemner:

- Politisk situasjon i Nepal

- Arbeidet til HDCS og ABBS dagsentrene

- Forhandlinger mellom HDCS og myndigheter for å få gratis visa til ekspertise fra utlandet

- Siste ukene i Nepal for team -jentene fra Gå Ut Senteret

- De kristne i Nepal

Beste hilsen til deg fra Alice

Artikkelen er hentet fra normisjon.no

Babyluer til Nepal!

Den første babyen i Okhaldhunga i Nepal som kunne dra hjem fra sykehuset med lue og babyteppe strikket i Norge.

Strikkeglade Normisjonsvenner ble på nyåret oppfordret til å strikke babyluer til de nyfødte ved sykehuset i Okhaldhunga i Nepal. Mange har tatt utfordringen og luene strømmer inn.
Før Normisjons utsending Kristin Bøhler på nyåret dro tilbake til sykehuset i Okhaldhunga, sendte hun ut oppfordringen om å strikke luer til de nyfødte ved sykehuset hvor hun arbeider sammen med ektemannen Erik Bøhler som er lege. Kristin sier mødrene pakker de nyfødte inn i underskjørt, ofte fryser barna på hodet. Nå strømmer luene inn til Normisjons hovedkontor som videresender til Nepal. - Jeg sender et bilde av en flott liten pike som ble født her, skriver Bøhler. - Hun fikk gleden av den første luen. Jenta fikk også lappeteppe fra en S-klubb i Bergen. Det var svært kjærkomment for moren som kjemper en kamp for de to barna sine. Både mannen og svigermoren drikker.

Artikkelen er hentet fra normisjon.no

Februar nærmer seg slutten, og da ser det slik ut:

- Vi har kommet tilbake til Kathmandu etter Okhaldhungatur
- HIST - jentene har flyttet, eller rettere sagt blitt kastet ut av gjestehuset
- Vært på teamsamling hos Alice og daalbhaat hos Didien vår
- Flyttet dagsenter og begynt å jobbe der, på Baisepati. Det er faktisk det første bygget som er tilrettelagt for funksjonshemmede i Nepal!
- Vært på ambassadevafler for siste gang
- Bestilt kjole ”jeg” skal sy meg

- En helg i Chitwan:

Vi har vært i Chitwan, nasjonalparken. Vi satt fast i trafikkork i 4 timer!, men avsluttet dagen med en nydelig solnedgang fra hotellet. Vi traff 15 norske turister, og var overlykkelig for å treffe noen andre norske enn våre egne teammedlemmer!

Dagen etter padlet vi i kanoer, og så på krokodiller. Jepp, det stemmer. Krokodiller i samme elv som vi padlet i! Fikk øye på 3 stykker, og skal innrømme at det var en skummel tanke om de plutselig angrep...
Men det gjorde de heldigvis ikke, og vi gikk av båten. Midt inni jungelen. Herfra gikk vi på Jungelwalk, og beskjeden vi fikk var: Hvis dere ser noen skumle dyr, for eksempel nesehorn eller tigre, må dere løpe for livet, helst sikksakk for å prøve å forville dyret. Eller evt klatre opp i et tre, om det tilfeldigvis er et i nærheten! Ohje, og der gikk vi med sekker og kamera og videokamera og i slipperser. Hadde jo vært utrolig lett å bare løpe eller klatre ja. Men det slapp vi heldigvis. Vi så enda flere krokodiller, masse ekle insekter og ferske bjørnespor, nesehornspor, apekatter og litt forskjellig.

Senere på dagen badet vi med elefanter. Utrolig kult å sitte rett på en elefantrygg! Veldig høyt, men det var jo ok det! Og på elefanten humpet vi avgårde, den spaserte ut i vannet, og plutselig heiv den oss av en etter en. Ganske morrosamt i grunnen! Eneste ulempen var at alle klærne ble våte. Og at elefanten stakk. Den hadde nemlig lange, stive hår på hele kroppen!

Her har meg, Margaritha og Sonita fått oss en dukkert!

Da vi hadde fått på tørre klær, fikk vi ri på elefanter. Da satte vi på elefantryggen i 2 timer, og vi kom dypere inn i jungelen enn da vi gikk selv. Vi kom tett innpå nesehorn, rein, hjort, apekatter, vi så enda flere krokodiller, vi så nylagt bjørnebæsj og ferske tigerspor. Men vi så nok ikke noe tiger dessverre... ?!?


I det siste har vi også:
- Fornyet visumet, og måtte GÅ til Kathmandu pga band (stengte veier).
- Vi maler Nemofisker rundt badebassenget på det nye dagsenteret. Det blir faktisk konge!
- Vi har blitt bombandert med vannballonger. På lørdag er det festivalen Holy her, og det betyr vannballonger og farger!

SKIT skjer !

Ja da skal det endelig handle om den berømte Nepalidoen! Har blitt en livserfaring rikere, og nå snakker jeg om det som skjer når man gjør sitt fornødne. (Advarsel: ikke les videre om du synes temaet er ekkelt, eller har på følelsen av at det kommer til å bli det. For det gjør det… )

Man tenker kanskje at dette er et litt privat område. Men den gang ei. Her i Nepal er det ganske sosialt å gå på do. Og gutter: dere som klager på at vi jenter går på to og to på do i Norge, dere kan bare høre nøye etter nå. Her i Nepal har de nepalidoer på rekke og rad. Her en dag var vi på kino, og da viste det seg at det var 7 ”doer” ved siden av hverandre. Skillebrett i mellom? Neppe! Her må du gjøre ditt fornødne, så får det heller bare stå til!

I Nepal er dokulturen radikalt annerledes enn i vestlige land, som for eksempel i lille Norge. I en bakgård finner man et skur. I skuret finner man et hull. That`s it!
Hvis man går opp i gradene, er hullet kanskje laget av porselen. Om døren kan lukkes eller ei, er som å vinne i lotto! Lukten? Bør ikke nevnes!

Skal innrømme at det er ganske stress å stå på do! Man kan bli ganske sliten i beina til tider. Særlig om du har en skikkelig dassdag for å si det sånn. Det skal bli nokså kjekt å komme hjem til Norge å tisse normalt igjen. ( Tisse som i tisse, og ikke tisse som i å tisse bæsj! Bokstavligtalt!)
En annen ting som er stress, er å holde kurtaen borte fra det hele. Det likner en lang kjole, og buksen er vid og stor, noe som sier seg selv at den lett kan gå nedi bakken. Det hadde jo vært litt drit! å søle på seg.
Og oppi alt dette skal en klare å tørke seg samtidig!

Ja det er utrolig hvor vanskelig det skal være...

Etter noen besøk, finner man raskt ut at dopapir ikke eksisterer her. Det regnes som personlig utstyr, og må medbringes av den enkelte (snakker om ”turister” nå, for det er nemlig ingen nepalesere som bruker dopapir).
Så hvordan vasker da de lokale seg bak?
Dette er et tabubelagt tema mine lokale venner unnlater elegant å besvare!

Min forløpige konklusjon involverer vann. For ved ethvert toalett ligger det en vaskebøtte med vann, samt en liten øsekanne. Alt i alt kan dette også være svaret på hvorfor Nepaleserne kun spiser mat med høyre hånd!

Så hvordan ser da en Nepalido ut?!?

Dette er en nepalido på et norsk gjestehus i Okhaldhunga. Ikke så gale vel?!

Men andre steder kan det se slik ut:

Ja, hva sier du nå? Frister det? Dette er altså nepalidoen fra Nasjonalteateret og operaen i Kathmandu. Verdt å nevne er at på de flottere hus, der det mot formodning er porselenstoalett av vestlig standard, er det fremdeles intet dopapir. Likevel er vannbøtta borte, og inn er det kommet en hendig hånddusj.

Velkommen til et toalettbesøk i Nepal ;)

Beklager om noen føler seg støtt eller truffet av dette innlegget…

Artikkel: Okhaldhunga !

Etter en måneds jobbing ut på nyåret, var det endelig klart for Okhaldhunga. En fjellandsby som ligger en flytur og 4 timers gange fra Kathmandu hvor årets Gus-team bor.

Torsdag 15. februar satte vi kursen mot Okhaldhunga. Allerede på GUS var misjonær Kristin Bøhler og fortalte oss om turen, så dette hadde vi sett fram til.

Flyet vårt skulle gå 08.00, men pga litt tåke var hele flyplassen stengt, og alle flyavgangene var kansellert eller delayed. Det innebar masse venting og først kl. 13.00 kom vi oss av gårde.

Vi tok et bittelite fly med plass til 12 passasjerer, der vi var 6 av dem! Vi hadde nydelig utsikt til Himalayafjellene, og etter 30 min med humping, bråk og enda mer humping, gikk flyet stupende ned for landing, og vi landet på det lille jorde som de kalte ”flystripe”.

Og slik så det ut...

Så var det bare å ta beina fatt. Vi gikk oppover i 4 timer før vi endelig var framme, og klare for å slappe av. Men der tok vi feil, gitt! Det bar av sted rett på husfellesskap hos noen av naboene. Der ble det lovsang og bønn, og vi delte alle et vers fra Bibelen.

Fredag besøkte vi Okhaldhunga Sykehus. Vi ble vist rundt på avdelingene, og vi fikk med oss litt av legevisitten med Dr. Erik Bøhler. Vi hilste på leger og pasienter, og vi lærte noen barn (pasienter) å leke med Jojo.
Vi var også innom ernæringssenteret og sosialkontoret hvor Kristin jobber. Vi fikk innblikk i hvordan systemet fungerer, og det er utrolig å høre hvor mange mennesker de har hjulpet.

En tur på søndagsskolen hørte selvfølgelig med, på en fredag! Der var det 40 små barn som lærte om Jesus, og de sang for full hals og apet etter bevegelsene våre når vi lærte dem Sweet the Melodi. Nepaliteamet sammen med søndagsskolebarn

Vi var på HAT-basar og der kommer alle langveisfra og selger varene sine. Noen av dem hadde gått flere timer, og det med alle varene på ryggen! Vi som har vært der, vet at det ikke er noe lett sak, med så masse trappetrinn og smale stier.

Lørdag var vi på ungdomsmøte i kirken og etterpå skulle vi på en fjelltopp å nyte utsikten, spise lunch og dele vitnesbyrd. Men midt under møtet fikk de beskjed om at en gammel dame fra kirken, døde på sykehuset. I Nepal har de begravelse bare noen timer etter dødsfallet, og det endte med at vi fikk med oss den første kristne begravelsen i landsbyen.
Det holdt sted hjemme hos den døde, og hun ble begravd langt oppi fjellene! Vi la hver sin røde rododendron på graven, og det var fint å få ha vært med på det.

Mandag var vi på skolebesøk på Democracy day, og de hadde laget program med nepalidans, sang og taler til ære for oss. Etterpå lærte vi dem litt om Norge, og jeg må innrømme at det ikke var helt lett å få noen 3-5åringer til å forstå engelsk. Men de fikk med seg at Norge var dobbelt så stor som Nepal, og de var også veldig opptatt av at vi spiste mye brød. Noen lurte fælt på hvorfor vi kom til Nepal hvis vi hadde så vakker natur i Norge!

Vi fikk blomster da vi kom og senere ble vi utdelt blomsterkranser og enda flere blomster. Vi følte oss rett og slett som Mette Marit. Det eneste som manglet var vinkingen!

Se så fine vi ble...

Så var det på tide å vende nesen mot Kathmandu igjen, og kl 05.00 startet vi å gå. Turen tok 3 timer, og vi fikk med oss en nydelig soloppgang. Nå var Okhaldhungaturen slutt.
Trodde vi!
Da vi kom til Rumjatar fikk vi beskjed om at flyet vårt var kansellert, og grunnen til det var det ingen som visste. Kanskje var det bare pilotene som ikke gadd å fly nedom Okhaldhunga… Men dagen etter gikk flyet som planlagt, bare 4 timer forsinket!

Vi har fått sett og opplevd utrolige ting i løpet av 5 dager. Vi har hørt mange historier om enkeltpersoners liv og troshistorie, og vi har kommet tett innpå menneskene som lever i denne landsbyen. Vi vil alltid ta dem med oss i forbønn og noen ekstra tanker går det nok til dem i de kalde vintertider.