Dikt fra min kjære venn Karianne!

Ja, her i Nepal er vi fortsatt i livet, og vi har det knallgøy med alt vi gjør sammen og alt nytt vi opplever!
En dag fant vi ut jeg skulle klippe lugg, og Karianne var den heldige som stod med saksa i hånden!
Slik endte det...


Hårskillen som forsvant!

-Hvor er skillen, jeg hadde jo den i går,
dette er fortellingen om mitt nok så snodige hår…
-Det hele startet i dusjen, med et hår som var fett og slitt.
uten en anelse om at dette kom til å bli mitt verste mareritt…
-Jeg merket det først da jeg i speilet meg så,
og fikk øye på at skillen ikke skulle ligge der den lå.
-Jeg børstet og fønet og styrte på,
uten den rette skillen å få.
-Blodet bruste og jeg ble rød i toppen,
og fikk skjelvinger i hele kroppen.
-Jeg fortsatte og fortsatte, men det funket ikke,
skillen ville seg ikke rikke.
-Angsten trengte seg frem idet jeg igjen løftet blikket,
jeg tenkte med meg selv: ja, nå hadde det vert godt med noe å drikke.
-Med cola’n i hånda, og smilet på snei,
hvisket jeg stille: ”nå skal jeg ta rotta på deg”.
-Men akk og ve, fikk jeg det samme resultatet se,
og jeg tenkte med meg selv ”jeg blåser i det”.
-Jeg var utkjørt, ferdig, trøtt og lei,
og kunne ikke se noen annen utvei.
-Jeg la meg stille på sengen ned,
og kom fram til at skillen ”kan jeg leve med”.
-Løpet av mine mange leveår,
tror jeg nok en dag den rette skillen jeg får…

-Denne historien er faktisk ganske så sann,
og hvem andre enn Hege slikt oppleve kan.
-Så takk Hege, for inspirasjon til dikt du har gitt,
og jeg må få si at skillen ligger fint, i hvert fall litt…

-Karianne-


Så takk for diktet og klippinga Karianne! Og lykke til i frisøryrket :)