Det første livstegn fra Nepal

Jippi, vi er i Nepal! Fantastisk!

Det var sol og fantastisk vær da vi landet i Kathmandu. Ca. 25 grader. Allerede da vi kom ut av flyet, ble vi møtt av mange tiggere og noen som ville bære bagasjen vår, mot penger selvfølgelig. Vi ble guidet inn på selve flyplassen, der vi måtte stå i en lang kø. Litt morsomt for de hadde egen kø for nepalesere og de fra India, mens vi stod i en kø for de med Visum.



Vi var spente på om bagasjen vår kom fram, men etter langt om lenge, kom den ene kofferten vår etter den andre. Vi følte oss litt dumme der vi kom med tusenvis av pakkanelliker, som de turistene, og rike nordmenn...

Utenfor ble vi møtt av Elisabeth, den ene mentoren vår. Hun virket som en meget hyggelig dame, og det skulle nok vise seg å være riktig!
Vi satte oss inn i en skrøpelig taxi, en minibuss, og vi humpet avgårde mot Kathmandu.

I trafikken her er det fullt kaos. De kjører på venstre side av veien, og jeg tror ikke de vet hva speilene er til. Plutselig blir det både 3,4 og 5 felt. Folk kjører rett og slett der det er plass! Mopeder, sykler, kuer, mennesker, falleferdige biler og ulike former for taxier (små taxier, tampoer - kassebiler med kun 3 hjul, store sykler, minibusser) i lange køer. Og går du langs veien, må du passe deg. Strekker du ut armen din for å peke på noe langt der borte, kan det godt være den faller av (hehe, må jo overdrive litt da...Men det er sant, de kjører sykt nærme deg når du går langs veien).

Tuting er et kjent fenomen her. Og plutselig vet vi hva eksos egentlig er. Det eimer mot oss.
Og der sitter lille jeg, med videokameraet godt plantet i hånden, med alt for masse klær på meg, proppfull av mange inntrykk og klar for Nepal og det landet har å by på.